Tenk hvis ikke!

Nytt fra Foreningen i Tidsskrift for kjønnforskning 3-4.2012

Lukk øynene og forestill deg følgende: Norsk kjønnsforskning finnes ikke. Og har heller aldri gjort det. Hvordan ville Norge som samfunn sett ut da? Kontrafaktisk historieskriving kalles dette og er en meget effektiv øvelse. På et blunk blir vi klar over hva det er vi driver med. Og hvilken betydning kjønnsforskningen har hatt og har i dannelsen av det moderne Norge.

Som nyvalgte ledere av Forening for kjønnsforskning vil vi trekke fram endringer innenfor tre samfunnsområder hvor kunnskap fra kjønnsforskningen har dannet et sentralt grunnlag for disse forandringene. Det første er organiseringen av og satsningen på offentlig barneomsorg. Takket være sentrale kunnskapsbidrag, som for eksempel 18-bindsserien «Kvinners levekår og livsløp», kan småbarnsforeldre med største selvfølge delta i samfunnslivet mens deres kjære små ivaretas av trygge hender. At den nybakte foreldregenerasjonen ofte glemmer pionerene som framskaffet kunnskap som barnehagesatsningen baserte seg på, er et positivt problem. Det viktigste er at kjønnsforskningen har hatt praktiske virkninger. I dag er disse linjene videreført blant annet gjennom innføring av fedrekvote, også det i høy grad generert av viten fra kjønnsforskningsfeltet.

Det andre området er utdanning. Få tiår tilbake var utdanningssektoren i Norge svært mannsdominert. I dag er sentrale deler av dette bildet historie. I 1986 ble det for første gang registrert flere kvinnelige enn mannlige studenter i Norge. Kvinnelige studenter har siden den gang vært overrepresentert i høyere utdanning, men det har ikke alltid vært slik. I 1882 ble det mulig for kvinner å kvalifisere seg for universitetsstudier, samme år som Cecilie Thoresen, som Norges første kvinnelige student, tok examen artium. På den tiden ble fag som jus og medisin sett på som uegnet for kvinner. I dag har kvinnene for lengst inntatt disse fagene. Doktorgradsregisteret, som ble presentert av NIFU i september 2012, viste et flertall av kvinnelige doktorander i første halvdel av 2012. Tallene er historiske. For første gang har det altså disputert flere kvinner enn menn ved norske universiteter og høgskoler. Verden endrer seg. Kjønnsforskere og feministiske vitenskapskritikere har bidratt og vil fortsette å bidra til kunnskap som er viktig for strategisk tenking og politisk handling. Det er tidkrevende arbeid å tematisere og problematisere kjønn, men kan vi la være? Som Londa Schiebinger skriver i klassikeren «Has Feminism Changed Science» (1999):

Who could have predicted just a decade ago that the chief scientist at NASA would be a woman or that the president of the foremost association of Japanese physicist would be a woman? Who would have expected to see Science, the premier science journal in the United States, debating whether a “female style” exists in science or the famous French physicist Marie Curie, once shunned by the prestigious Parisian Académie des Sciences, exhumed and reburied in the Pantheon, the resting place of such national heroes as Voltaire, Rousseau, and Hugo?

Det tredje feltet vi har lyst å lyse opp i denne spalten, er rikspolitikken. Når statsministeren i det 21. århundret peker ut sine statsråder, er det en selvfølge at kjønnsbalansen blir ivaretatt. Vi tar dette for gitt, men er det egentlig en selvfølge? Med Helga Hernes i spissen brakte kjønnsforskningen på 1970- og 1980-tallet fram avgjørende argumenter for kvinners politiske deltakelse. At kommunepolitikken ikke kan skilte med den samme suksesshistorien, er ingen hemmelighet. Vi vil i kunnskapsoptimismens navn likevel vektlegge suksessene. Gjennom arbeidet med å skape ny giv i et fagfelt kan slike øvelser være både hyggelige og nyttige.

Poenget vårt krever neppe ytterlige utdypning, men bør likevel enda oftere siteres kjønnsforskere imellom: Som fagfelt betraktet er vi helt sentrale leverandører av det kunnskapsgrunnlaget utformingen av det som norsk samfunnsliv i stort og smått bygger på. At dette oppdraget også innebærer en samfunnskritisk dimensjon, er for oss like klart. Kjønnsforskning er ikke, og skal heller ikke være, noen puddel for makthaverne. Noen ganger består bidraget vårt i å påpeke feil og mangler, eller peke på urettferdighet. Målet – at kjønnsforskningen også skal få praktiske virkninger – står like fullt fast.

At Forskningsrådet nylig la ned kjønnsforskningsprogrammet til fordel for såkalt mainstreaming, er for mange kjønnsforskere vanskelig å få til å rime med de nasjonale kunnskapsbehovene knyttet til kjønn, som vi stadig blir stilt overfor. I september 2012 overbrakte det regjeringsoppnevnte likestillingsutvalget sin andre og siste utredning, Politikk for likestilling. Her brettes kjønnsforskningen som kunnskapsområde ut i hele sin bredde. At arbeidslivet er et forsømt område, er særdeles tydelig i utredningen. Å endre det kjønnsdelte arbeidsmarkedet krever ifølge utvalget mer enn regulering, slik som for eksempel trepartssamarbeid. Å endre praksis fordrer etter utvalgets oppfatning også mer presis kunnskap om de «seige» sosiale og kulturelle aspektene som kjønnsubalanse og kjønnsrelatert trakassering er vevd sammen med. Selve utredningen skal selvsagt drøftes av mange parter med ulike interesser. Forening for kjønnsforskning har også gitt seg i kast med høringsprosessen. Uansett hvilke anbefalinger utredningen munner ut i, er det imidlertid særlig ett moment utredningen får krystallklart fram, nemlig at kunnskap om kjønnsrelaterte forhold ikke kommer av seg selv. Den må skapes av noen. Og i historiens lys er det lett å se, men kanskje også litt lett å glemme at arbeidet til disse «noen» har hatt og fortsatt har sentral betydning for norske levekår og livsløp.

Som nye ledere av Forening for kjønnsforskning anser vi dette som en helt grunnleggende side ved den norske kjønnsforskningen, og som vi, i tråd med Foreningens primære målsetting om å bedre rammevilkårene for norsk kjønnsforskning, ønsker å videreføre og forsterke. Kjønnsforskning er samtidig mye mer enn det å fremme likestilling og kjønnsbalanse. Den innebærer også kritisk analyse av hvordan kjønn og kjønnsrelasjoner er tungt inne i mange og tilsynelatende ukjønnede forgreininger av samfunnet. Ved å styrke rammene for kjønnsforskningen kan denne kjernekompetansen beholdes og videreutvikles. Det fordrer at mainstreamingspolitikken til Norges forskningsråd tas på alvor i alle ledd og på alle nivåer. Med en slik forskningspolitisk satsning i den ene enden, kan kjønnsforskningen fortsatt bidra til godt funderte, informerte og rettferdige samfunnsordninger i den andre enden.

Vi slutter oss til følgende sitat, som synes å passe vårt budskap:

The point is to learn to remember that we could have been otherwise, and might yet be. (Haraway/Goodeve 2000:171)

Kari Nyheim Solbrække (leder) og Marianne Løken (nestleder)

Tilbake til Spalte i Tidsskrift for kjønnsforskning